Casino.no

Kommer alltid tilbake. Thor har levd et spesielt liv. Med store nedturer, men med enda større oppturer har han alltid kommet tilbake. Alltid.

Gudfaren del VII – The End

Artikkel er publisert: 4. Jul, 2013 kl. 14:40

DEL:

Det har vært fantastisk å høre Thor fortelle om et eventyrlig liv i pokerens tjeneste. Gjennom et langt intervju har jeg fått ytterligere respekt for ham. Han er syk, men han tar seg tid. Og alle som har møtt Thor har det samme å fortelle: Godheten og hjertelaget hans.

Som en hvilken som helst snill bestefar er han tålmodig og forteller historiene sine med stor innlevelse. Bortsett fra at historiene hans ikke er helt som de bestefaren din forteller.

Men livet er ikke så glamorøst mer nå. Thor har fått kreft. Og i siste del er det naturlig å starte med sykdommen som har rammet ham – og som han aldri vil bli kvitt. Jeg har gruet meg til å snakke om dette, men det er tydeligvis lettere for Thor enn meg. Sånn er han bare.

Det handler om hvordan man tar det

– Jeg leste for en stund siden at du responderer bra på behandlingen?

– Jeg responderer veldig bra. Det er jo sånn med cellegift at det er avtagende. Det virker ikke så godt etter en stund, så når det ikke virker lenger må vi ha noen alternativer. Og da blir det noe stråling og mye annet sånn. Men Gud veit…

Thor fikk dødsdommen da han ble operert i Amerika og fikk vite at han ikke hadde så lenge igjen. Det kunne for så vidt stemt om han hadde blitt der og ikke fått mer hjelp. Men det har gått bra her, så han kan holde det gående en stund til. Han skulle til og med ha mistet håret for nærmere et år siden.

– Jeg fikk rekvisisjon på parykk av legen første dagen. “Må jeg ha? Mister jeg håret?” sa jeg. “Ja, helt sikkert,” sa han.

Det kan ved selvsyn konstateres at så ikke har skjedd.

– Kroppen min har virkelig strittet imot, så alt er bra. Jeg er frisk og rask i kropp og sjel. Det virker i hvert fall sånn, selv om jeg ikke er det. Jeg spiller poker, går ut og drikker med gutta. Smiler og ler. Jeg tar ikke noe vondt på dette. Litt overrasket var jeg, men jeg tok diagnosen med godt mot. Jeg kunne jo ikke gjøre noe annet.

En kreftdiagnose er en tøff beskjed å få og mange bryter fullstendig sammen. Men ikke Thor. Han er den evige optimist. Og selvsagt kommer godgutten fra bikuben på Lilleaker frem igjen.

– Jeg har jo nesten blitt en sånn medhjelper. Jeg har truffet noen der oppe med den samme sykdommen som er helt knekt, ikke sant. Så ser de hvor godt jeg tar det, og jeg skravler med dem og sånn. Jeg ser at andre ikke tar dette særlig godt, men det er gjerne ikke så rart det, da.

– Vet de hvem du er der? Blir du gjenkjent? Får du gå i fred på gata i Oslo?

Det var tre kjappe. Thor drar på det.

– Ja… Jeg kjenner jo mye folk. Det er mange som kjenner meg igjen, og det er litt overraskende. Jeg merker det når jeg sitter på Ullevål og får kreftbehandling også. Andre pasienter som kommer bort. Så det er jo noen.

California dreaming

Thors dager som pokerspiller i Amerika er over. Han får ikke reist tilbake. Han blir tilhørende Ullevål resten av sin tid. Han blir ikke frisk igjen, og er avhengig av hjelp. Men det går bra så lenge medisinene virker.

– Hvilke tanker gjør du deg om fremtiden? Og hvor kommer du til å bli boende fremover?

– Jeg kommer til å bli her i Norge. Det er jo sjans for at jeg kan få et par-tre måneders fri fra behandlingen min om det går bra igjen, og da reiser jeg kanskje til Amerika en liten tur – men jeg vet ikke. Jeg koser meg i Norge og, jeg. Så det er ingen fare.

Det er ikke til å unngå at sol og varme i Las Vegas og California høres mer forlokkende og glamorøst ut enn et forblåst og vinterkaldt Oslo.

– Jeg bodde så fint i California, helt nede ved kysten. Det var fantastisk og det var nydelig. Der satt jeg ofte på takterrassen med en liten drink og så utover havet. Og så var det fint der hele året, ikke sant. Ikke kaldt, ikke varmt. Det er fantastisk temperatur i Syd-California.

Og her fryser man med boblejakke på inne og det er 10 minus ute…

– Jeg hadde ikke klær da jeg kom tilbake hit – jeg hadde jo bodd der i så mange år. Det var liksom bare shorts og olabukse og t-skjorte, det.

No regrets. Or…?

Thor har levd et spesielt liv. Med store nedturer, men med enda større oppturer har han alltid kommet tilbake. Alltid. Og det akter han å gjøre denne gangen også, kreften til tross. Men er livet han har levd noe han vil anbefale andre?

– Hehe! Jeg har jo bare falt uti det og vært med på alt som er gæærnt og hatt mye penger og mye tjo og hei. Det er ikke sånn at du velger en sånn livsstil, det er bare noe som skjer. Men jeg har aldri angret på noe av det. Jeg har hatt det fryktelig godt og hatt det veldig moro. Jeg har reist verden rundt og møtt masse folk – og hatt en arbeidstid som er ganske flexi.

– Haha! Ja, mildt sagt.

– Så jeg angrer ikke på noe av det. Ikke i det hele tatt. Om jeg skulle gjort det om igjen så ville jeg gjort akkurat det samme.

– Du ville ikke gjort noe annerledes?

– Neeei, det tror jeg ikke.

– Så du ville satset på de samme kortene?

– Heeelt sikkert. Så jeg angrer ikke på det.

Så blir Thor alvorlig.

– Vel, akkurat nå angrer jeg littegranne – jeg er gift og kona mi er i Amerika og alt jeg eier og har er jo der. Hun har søkt om oppholdstillatelse og hun var her i seks måneder i fjor. Jeg skulle ha lagt meg opp noen penger slik at hun kunne hatt det bra. Men jeg holder på med det nå – å få til det på en eller annen måte. Hvis det går fort med meg, at hun kan ha litt igjen…

Thor forteller om huset i Las Vegas. Og han forteller om mange utgifter. Og at det er vanskelig å legge seg opp noe siden det spilles om lite penger her.

– Jeg greier det, det er ikke noe problem. Så om ikke for meg selv, men at hun kunne hatt det bra når det skjer noe med meg – som det kommer til å gjøre. Hun er bare 53 år og frisk og rask, så… Hun jobbet jo før hun traff meg, hun var modell og skuespillerinne. Men hun tjente lite penger, og jeg tjente mye. Så det er min skyld at hun ikke jobber. Men det er det eneste jeg angrer på. Absolutt.

– Så alt i alt – dette er noe du kan anbefale andre hvis de vil gå all in – forutsatt at man klarer å legge seg opp litt penger?

– Ja, men det er ikke lett, da… En av mine absolutt beste venner, forretningsmannen Petter Paaske – det var forresten han som veddet 50.000 på at jeg ikke kunne beholde den jobben – vi var på fest og han sa mens han presenterte meg for alle disse storkaksene: “Thor kunne du sluppet ut i fallskjerm hvor som helst i verden og han hadde landet på beina og greid seg.” Så det var uttrykket hans – at jeg alltid kunne dra hvor som helst og bli noe.

Thor smiler.

– Så selvfølgelig kunne jeg gjort andre ting i livet, men det ble aldri noe av. Jeg var for glad i dette livet.

– Aldri angre på det man har gjort?

– Nei, nei, nei…

– Savner du å sitte ved pokerbordet i Las Vegas, eller er det greit å …

– Neida. Jeg savner det ikke i det hele tatt. De siste årene spilte jeg ikke så mye poker allikevel. Jeg spilte bare for å betale regninger og å ha litt å gamble for. Så gamblet jeg litt isteden og så måtte jeg gå tilbake til spillingen. Og nå er de pengene også borte… Men det er jo sånn det har vært alltid.

– Hvor lenge kommer du til å spille poker?

– Jeg kommer nok til å daue ved bordet, jeg.

Og jeg tror ham.

Takk for at du tok deg tid, Thor. Tid til en du ikke visste hvem var til et magasin du aldri hadde hørt om. Det sier alt om deg, din storhet og din generøsitet.

Alt jeg hadde hørt om deg på forhånd stemte. Lykke til med behandlingen. Er det en som kan knekke kreften med pur optimisme og livsglede er det deg. Du er fremdeles godgutten fra Lilleaker, Betan.

Skrevet av: Sigbjørn Eliassen

Kommentarer

kommentarer